"African time"

Onsdag var vi på University of Namibia. Der hadde vi forelesning med utdanning som tema. Vi fikk høre om skolesystemet i Namibia, og om lærerutdanningen og generell undervisning. Ålreit å få et innblikk i det da vi snart skal ut og undervise i skolen her selv.

På kvelden dro alle ti lærerstudentene ut for å spise middag med studielederen vår fra Høgskolen i Hedmark. Hun var nok sliten etter den lange turen ned til Namibia, men det var veldig ålreit å se et kjent fjes igjen! Okei, nå høres det ut som om jeg har vært borte en evighet, men tiden går så fort her, men samtidig så sakte. Vanskelig å forklare.

Denne kvelden var også første kvelden jeg virkelig var redd. For da vi var ferdige med å spise og skulle reise fra restauranten, ringte jeg Meno (vår egen ”privatsjåfør”) for å be han hente oss. Han sa han skulle komme, så jeg og Nina Therese gikk ut for å møte han. Problemet var at vi ikke er fryktelig kjente her, så det var ikke så lett å forklare han hvor vi var. Vi fant også fort ut at det ikke fantes én taxi i den gata vi stod i (og her i Namibia er det sikkert dobbelt så mange taxier som privatbiler). Meno ringte etter hvert og fortalte oss at vi måtte gå et annet sted fordi ingen taxier fikk lov til å kjøre i den gata vi befant oss i. Stakkars mannen fant vel til slutt ut at vi ikke var så kjente, at han sa han skulle komme gående og møte oss, slik at han bare kunne parkere i en annen gate. Og her kommer vi virkelig tilbake til ”African time”!! Der stod vi to jenter helt alene i en mørk gate med menn som stirret oss ned. Jeg tror jeg så å si var 99% sikker på at vi kom til å bli ranet.  Vi har jo fått beskjed om at det er et problem i Namibia med tyveri, og det er flere som blir ranet på gatene. Men heldigvis kom vår reddende (taxi)engel! Og da vi gikk mot taxien til Meno, møtte vi en gjeng med 10-12 åringer som kom gående mot oss. Meno fortalte oss at dette var gutter som gikk i grupper og omringet folk for å rane dem. Gjett om jeg var glad for at han kom da han kom!!

Nei, nå høres dette ut som om Namibia er et kjempe skummelt land, og det synes jeg virkelig ikke. Det er bare det at vi skiller oss ut her, og det er mange som ser på oss, og det er nok mange som ser at vi har en del penger også. Vi må bare ta noen forhåndsregler til enhver tid, og alltid være våkne. Vi bør heller ikke sitte på med taxisjåfører vi ikke ”vet hvem er” på kveldstid, fordi det ikke finnes noen førerprøve for å kjøre taxi, og det derfor er mange ulike sjåfører på kveldstid. Men vi kom oss trygt hjem, og vi lærte vel også at ”I´m there in ten min.” ikke betyr det! Og punktligheten min får kjørt seg her nede…